Hva er det feminine?

Det feminine har vært gjenstand for mange tolkninger, kjære leser. Noen (kanskje spesielt inspirert av Aristoteles) sier det er mykt og mottagelig, mens andre (for eksempel jungianerne), ser det for seg som en kaotisk urgjørme av uforløst potensial.

Går du på en Yin Yoga-time, vil du også kanskje høre fra det taoistiske synet at det feminine er det betraktelig mer solide beinet, bindevevet og fjellet verden er bygget rundt.

Det feminine fremstår dermed som både alt og ingenting på en gang, alt ettersom hvilken vinkel man ser det fra.

Og derfor må man også ta sine valg.

Jeg sitter i en gammel bygd i Norge og skriver dette. Mine formødre var alle nordiske, og det er deres arv jeg bærer og videreformidler. Her på Feminin Magi vil vi derfor dykke ned i historien og se på våre egne. europeiske røtter.

Vår feminine historie er litt annerledes. Vi har en annen bakgrunn enn resten av verden, og vi bærer den fortsatt i oss. Dette er grunnen til at Norge kunne bli et land utenom det vanlige på så mange måter. Det er også grunnen til at vi ikke bare uten videre kan adoptere et verdenssyn fra andre land uten å holde det opp mot vår egen sannhet.

De forteller deg at kvinnen alltid var underdaning.

Det er løgn.

Går vi langt nok tilbake, finner vi ikke undertrykte kvinner.

Vi finner at kvinner var hele verden.

Norrøne trosforestillinger hadde nemlig det feminine som et absolutt grunnleggende element for hele vår væren. Det var tre kvinnelige norner som satt ved Urdarbrønnen under livstreet Yggdrasil og spant menneskenes skjebnetråder. De het Urd, Verdande og Skuld, og representerte alt som var, er og skal bli.

Likeledes hadde norrøne samfunn kloke koner som ble kalt volver. De var mektige, omreisende og dypt respekterte trollkvinner som spådde fremtiden og ga råd til høvdinger om hvordan landet skulle styres. Der nornene spant våre skjebnetråder, var det volvenes oppgave å se og formidle det de allerede hadde bestemt.

Volvene kunne også utføre seid, en sjamanistisk, feminin form for magi. Frøya, hamskifter og seidens mesterinne, var deres fremste gudinne. Og faktisk var det hun som i følge mytologien lærte Odin seidekunsten når han kom til vår verden.

Det ble ellers ansett for å være skambelagt (ergi) for en mann å praktisere seid. Dette var kvinnenes domene, og deres alene.

Dermed var det også kvinnene som bokstavelig talt holdt i alle tråder.

Voluspå (volvens spådom) forteller om en verden før krigsgudene kom. Vaneætten (altså Frøya og hennes ætt) var her først, før Odin og deretter Tor kom med sin krigerkultur. Vanene er forbundet med naturen, med fruktbarhet og med en mer feminin måte å skape et samfunn på. Når Odin kom, fikk vi i følge volven, verdens første krig, og Frøya ble et gissel av krigsmaktene før de to gudeslektene til sist smeltet sammen til det vi nå kaller det norrøne.

Men selv som gissel beholdt hun sin makt. Ikke engang krigsgudene kunne fornekte den feminine innflytelsen på liv, død og skjebne.

For vi er portalen mellom verdenene. Ingen kommer til jorda uten gjennom vår livmor.

Det kan være vanskelig å forestille seg en tid før vikingtiden i Norge. Vi har ikke fått beholde så mange kilder, og selv Snorres Eddaer ble skrevet ned lenge etter det norrøne var historie. Men jeg liker å trekke parallellene til det keltiske universet. Det kan kanskje ha vært sånn at en gren av vaneætten seilte vestover når krigsgudene kom til Norden. De kan ha gått i land i Irland, og der blitt til den naturmagiske gudeslekten Tuatha Dé Dannan. Vi kjenner dem i dag som de underjordiske, irske alvene.

Det sies nemlig at disse opprinnelig kom fra «øyene i nord», og her oppe har vi tilsvarende mytologi om å dra mot vest når verden blir ulevelig. På samme måte dro jo også en del frie bønder til Island den gang Harald Hårfagre ville regjere Norge. Kanskje er vår tiltrekning til alvene egentlig et kollektivt, ubevisst minne om en feminin, vakker verden som gikk tapt for oss.

(Hvis du kjente et stikk av sorgminne akkurat nå, så er du ikke alene.)

Det finnes også flere sammenhenger.

De gamle romerne hadde også en grunnleggende idé om verden som kvinnelig. Ordet «māteria», altså materie, kommer jo fra ordet mater – mor. Bokstavelig talt betyr det «mors-stoffet».

The Matrix, som den spirituelle kulturen så gjerne vil du skal komme ut av? Det betyr faktisk noe sånt som «livmor». Det er det opprinnelige, kvinnelige skapende som alt springer ut fra.

Videre ser vi fortsatt naturen som grunnleggende kvinnelig. Dette er en idé vi har båret med oss helt fra den greske antikken, der gudinnen Gaia var jordkloden personifisert som urmoderen, og fødte alt liv. Selv i dag kaller vi planeten Moder Jord.

Kvinnens funksjon og oppgave var alltid å omforme naturens råstoffer til brukbare ting for menneskene. Korn ble til brød. Linstrå ble til klær. Dyreskrotter ble til middag. Sæd ble til neste generasjon. Det var hun som skapte liv og alle forutsetninger for liv, som en naturlig fortsettelse av naturens eget skaperverk.

Den europeiske naturen var dessuten besjelet. Vi hadde naturvetter og underjordiske som vi måtte opprettholde et godt forhold til. Budeiene på 1800-tallet måtte for eksempel passe på å reise fra sætra i tide om høsten, for huldrefolket skulle flytte inn etter at menneskene hadde reist. Holdt du deg inne med dem, ville det gå gården godt. Brøt du reglene, ble du straffet. Dette var ikke krefter du lekte med, og denne respekten bygde på århundrer med samhandling med naturens ånder.

Det feminine er dermed å materialisere både det usynlige og det materielle inn i fysisk virkelighet og kultur, gjennom en blanding av jordiske husmorferdigheter, magiske manifesteringsteknikker og intuitiv kontakt med (og respekt for) kreftene som ligger bak.

Dette er den feminine magien kondensert ned til sin enkleste essens.

Når vi ser det, ser vi også hvor dypt vi faktisk har falt. I dag lever vi i en verden hvor det feminine konstant blir devaluert og forsøkt undertrykt.

Brytningen oppstod når vi etter hvert gikk fra å leve i en verden hvor alt naturlig var besjelet, til å få en mer luftig spiritualitet i forskjellige bølger fra asiatiske kulturer. Plutselig var det hellige noe der ute, der oppe, langt vekk fra vår fysiske verden, istedenfor å være en immanent del av vår materielle virkelighet.

Og da ble også det materielle noe vi ble bedt om å ta avstand fra. Vi ser det enda, i det vi stadig kritiserer oss selv for å være for materialistiske. Ironien er dog at når vi mister respekten for tingene våre, slutter vi også å ta vare på dem. Det er der overforbruket kan skje.

Men fallet, kjære leser, fra å være verden selv til noen som nesten må kjempe for sin eksistens som feminint vesen, er et veldig reelt kvinnelig kollektivt traume. Vi har gått fra å være dypt respekterte for vår skaperkraft og intuisjon, til å bli latterliggjorte for å være emosjonelle og å tro på ikke-vitenskapelige ting. I en av våre mørkeste perioder som sivilisasjon, ble vi også brent på bålet for å ha kunnskap.

Denne siden eksisterer for at vi skal bearbeide hva som skjedde, og huske vår opprinnelse.

Vi skal utforske hva den feminine magien var, er, og hva den kan bli igjen.

Velkommen hjem.